Naturen og det hellige – resonans som motkraft til fremmedgjøring

Et samfunn i «rasende stillstand»

Elise tok utgangspunkt i den tyske sosiologen Hartmut Rosa, kjent for sine analyser av akselerasjon og fremmedgjøring i moderne tid. Rosa beskriver hvordan samfunnet stadig øker farten – alt skal effektiviseres, optimaliseres og forbedres – men paradokset er at denne bevegelsen ofte etterlater oss med en følelse av stillstand og tomhet.

Han bruker begrepet «rasende stillstand» – et treffende uttrykk Elise siterte med gjenkjennelse:

«Alt forandrer seg uten at noe egentlig beveger seg. Det er som om verden går stadig raskere, mens vi selv står stille.»

I dette tempoet oppstår, ifølge Rosa, en form for fremmedgjøring – vi mister kontakten med oss selv, hverandre og naturen. Elise beskrev hvordan dette ikke bare er et teoretisk poeng, men en kroppslig erfaring mange kjenner igjen: en følelse av utmattelse, av å være påkoblet alt, men forbundet med lite.

Resonans – å bli berørt og svare tilbake

Som motkraft til fremmedgjøringen introduserer Hartmut Rosa begrepet resonans – opplevelsen av å bli berørt av noe utenfor oss selv, og å svare på det. Resonans handler ikke om kontroll, men om gjensidighet og relasjon.

“«Når vi blir berørt av noe, handler det ikke bare om at det beveger oss,» sa Elise, «men om at det skjer et svar mellom oss og verden – et møte, en relasjon som lever.»”

Rosa peker på at resonans oppstår når to betingelser er til stede:

1. Ytre strukturer som legger til rette for kontakt (for eksempel naturen, stillhet, tid), og
2. Indre holdning – en åpenhet i mennesket, en evne til å lytte og svare.

Elise påpekte at naturen som ytre struktur gir særlig gode betingelser for resonans – sammenlignet med mange moderne omgivelser preget av støy, skjerm og krav.

Naturen som speil og læremester

Hva er egentlig naturen? Elise trakk frem Arne Næss og hans dypøkologi, der naturen forstås ikke bare som omgivelser, men som et levende fellesskap vi selv er en del av. Hun siterte Næss’ beskrivelse av naturen som «det delvis ubearbeidede», og tanken om at naturfølelsen handler om å gå inn i naturen, ikke ut i den.

“«Når vi går inn i naturen, går vi samtidig inn i oss selv. Skillet mellom menneskenatur og natur utenfor er ikke så stort som vi ofte tror.»”

Naturen minner oss, sa hun, på det som fortsatt er «ubebodd i oss selv». Når vi ikke har vært ute på en stund, kan det kjennes som om noe i oss visner. Å være i naturen blir dermed ikke bare rekreasjon, men gjenforening.

Kroppen som erkjennelsesvei

Et sentralt poeng i foredraget var hvordan vi i vår kultur ofte overstyrer kroppen til fordel for fornuften. Elise trakk frem den norske sykepleieren og filosofen Kari Martinsen, som har skrevet kritisk om hvordan omsorg og kroppslig kunnskap undervurderes i et samfunn dominert av evidens og rasjonalitet.

Martinsen skriver at «fornuften er blitt enerådende», og Elise understreket hvordan dette påvirker både helse og livssyn:

“«Hvis vi ikke tar kroppen vår på alvor, får vi en begrenset form for kunnskap – vi mister evnen til å lytte innover.»”

For Elise henger dette sammen med tapet av det hellige. Kroppen og sansene er inngangsporten til den levende, sanselige naturen – både i oss selv og utenfor oss.

Når verden avfortrylles

Elise pekte også på Max Weber og hans begrep avfortrylling av verden – ideen om at moderne vitenskap og teknologi har fjernet mystikken, slik at alt i naturen (og i oss) kan forklares, måles og kontrolleres.

Hun påpekte at dette ikke nødvendigvis gjør oss klokere:

“«Selv om psykologiseringen og vitenskapen har gitt oss mye godt, har vi samtidig mistet noe – rommet for mysteriet, det uforklarlige, det hellige.»”

Dette ser vi, mente hun, i hvordan mange søker tilbake til naturen, til spiritualitet, meditasjon og enkle ritualer. Det vitner om et behov for mer enn bare fornuft – en lengsel etter det som berører.

Hellige rom og resonansens øyeblikk

Elise vendte tilbake til Kari Martinsen, som bruker begrepet heterotopiske rom – rom der noe overskridende kan oppstå, øyeblikk der vi plutselig blir berørt og svarer på det som møter oss.

“«Martinsen snakker om disse rommene som kan oppstå – der vi plutselig blir truffet, berørt, og svarer på det.»”

Hun sammenlignet dette med opplevelser i naturen – små, hellige rom der resonans kan oppstå.

Videre viste hun til Thomas Arentzen og boka Trærnes evangelium, der han skriver om hellige trær og menneskets slektskap med naturen:

“«Selv om vi kan virke ulike, slekter vi på trærne. Vi deler halvparten av arvestoffet vårt med dem. De er mer enn ved – slik vi mennesker er mer enn det vi yter.»”

Elise beskrev dette som «et veldig godt poeng» – en påminnelse om at naturen ikke bare har nytteverdi, men bærer et hellig potensial i seg, slik også mennesket gjør.

Ritualer og årstidene som veivisere

Elise beskrev hvordan ritualer kan gi form og språk til det hellige. I vår tid, sa hun, har mange av de gamle ritualene forsvunnet – men behovet for dem er fortsatt like sterkt.

“«Når vi mister ritualene, mister vi også viktige rom for ettertanke. Ritualer gir oss et stillpunkt, et sted å lytte innover.»”

Hun brukte årstidene som symbolsk veiviser:
– Høsten minner oss om å slippe og gi slipp.
– Vinteren om hvile og stillhet.
– Våren om spiring og ny begynnelse.
– Sommeren om modning og takknemlighet.

Hun fortalte blant annet om et lotusfrø i Kina som spirte etter 2000 år – et bilde på naturens tålmodighet, og på hvordan forandring tar tid:

“«Så lenge forholdene ligger til rette, kan det meste gro – også i oss.»”

Det ukontrollerbare som del av det hellige

Mot slutten av foredraget vendte Elise tilbake til temaet kontroll. Hun minnet om at resonans ikke kan tvinges frem – den kan bare oppstå når forholdene er til stede.

“«Vi kan ikke planlegge resonans, like lite som vi kan planlegge undring. Det er det ukontrollerbare som åpner rommet for det hellige.»”

Hun advarte mot å gjøre meditasjon til et nytt effektiviseringsverktøy, et middel for å tåle et liv i for høyt tempo:

“«Meditasjon og natur må ikke bli en del av den samme akselerasjonen de egentlig er ment å bremse.»”

Avslutning – å gjenoppdage det hellige

Elise avsluttet med en oppfordring: å introdusere små, enkle ritualer i livet, og å bruke naturen som læremester. Hun beskrev naturen som «langsom, ikke dum» – en kraft som viser oss tålmodighet, rytme og gjensidighet.

“«Jeg tror vi alle har en trang til å bli den vi egentlig er,» sa hun. «Kanskje er det derfor vi søker oss mot meditasjon, stillhet og natur – fordi de hjelper oss å lytte.»”

Til refleksjon

• Hva skjer i deg når du er i naturen?
• Når opplever du at verden svarer deg tilbake?
• Kanskje finnes det et lite rom for det hellige – midt i hverdagen, i pusten, i stillheten, i et tre som står der og minner deg om tålmodighetens språk.