Meditasjon bak murene – om å finne fred der det virker umulig
Under Meditasjonslærerkonferansen 2025 delte Lene en fortelling som grep alle som lyttet – om et helt spesielt meditasjonsprosjekt i et uvanlig rom: fengselet.
Det startet ikke med en PowerPoint, men med et spørsmål hun hadde meditert på:
Hvordan kan mennesker som lever under de strengeste vilkår, finne ro?
«Jeg hadde ikke lyst til å gi ut en oppskrift,» fortalte hun. «Det jeg synes er mest interessant, er hvordan metoden ble til. Hvordan jeg kom frem til det jeg endte opp med å gjøre.»
Et møte med mørke og menneskelighet
Lene fortalte at hun ble invitert inn til å holde meditasjon for innsatte i et fengsel.
En av deltakerne møtte henne med tydelig skepsis.
«Jeg prøvde å være forsiktig, lytte, ikke komme der og tro at jeg var bedre enn noen. Men han arresterte meg raskt i noe jeg sa. Jeg husker ikke ordene, men jeg antydet at de satt der for det de hadde gjort. Da så han rett på meg og sa: ‘Hvordan vet du at jeg har gjort det?’»
Lene måtte erkjenne: «Jeg vet jo ikke. Og det var starten på en menneskelig respekt mellom oss.»
Hun beskrev hvordan innsatte ikke bare blir dømt av samfunnet, men også av hverandre – og hvordan meditasjonsgruppen ble et sted der noen kunne legge bort dommen for en stund.
Peace Train i mørket
«Da jeg skulle inn første gang, ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre,» fortalte Lene.
Hun mediterte på situasjonen – og en sang kom til henne: Cat Stevens’ “Peace Train”.
«Jeg tenkte: de lever i mørket, og kanskje kan dette være toget mot fred. Ikke ytre fred, men den indre.»
Hun beskrev hvordan det er å komme inn i fengselet: scanning, grå betongvegger, ingen levende lys.
«De har ikke lov til å tenne fyrstikker der inne. Jeg husker jeg tenkte: et lys her inne er mer verdifullt enn noe annet sted.»
Likevel fikk hun, med støtte fra fengselsbetjentene, smuglet med ekte stearinlys inn i rommet der gruppen møttes.
«Det var egentlig ikke lov,» sa hun med et smil. «Men vi tente lysene, og det skapte en helt annen atmosfære – noe menneskelig og varmt midt i alt det grå.»
Lene fortalte hvordan de satt sammen i stillhet med flammen som eneste levende element.
«Lyset ble som et lite glimt av natur – av liv. Der inne finnes ingen trær, ingen jord, ingen vind. Men når flammen danset, var det som om noe ble levende igjen.»
For å bygge videre på denne stemningen begynte hun med enkle øvelser – pust, forankring og kontakt med kroppen.
«Vi startet med rotchakra og dyp pust, bare for å få dem til å åpne pusterommet sitt. Det handlet om å lande i kroppen.»
Et fellesskap i stillhet
Etter hvert fikk gruppen sin egen struktur: pust, meditasjon og små samtaler.
De gjorde en variant av Audun Myskjas takknemlighetsmeditasjon “Takk, takk, takk”, som handler om å sende takk til ulike deler av kroppen.
Etterpå gikk de over i en lysmeditasjon, og da fortalte en av deltakerne at han kjente igjen øvelsen fra India, der foreldrene hans kom fra.
Han hadde vokst opp med en lignende praksis, og delte noen ekstra dimensjoner med gruppen – blant annet det å hente flammen inn i sitt indre og løfte den mot «det tredje øyet».
«Det ble et sterkt rituale,» sa Lene. «Og jeg merket fort at de kunne sitte lenge. Vi mediterte i 40 minutter, og det ble helt stille.»
Etter noen ganger begynte de å dele.
En fortalte at han så sterke farger i meditasjonen, uten at Lene noen gang hadde nevnt farger.
En annen, som hun beskrev som «en kul type, masse tatoveringer – men veldig sensitiv», opplevde for første gang å klare å skru av TV-en på cella.
«Han pleide å ha den på hele tiden for å slippe tankekjøret,» fortalte Lene. «Men nå klarte han å ha det stille. Det var sterkt.»
Å finne verdi
Gradvis handlet gruppen mindre om teknikk, og mer om menneskelig verdi.
«Mange av deltakerne hadde mistet troen på at de betydde noe,» sa hun. «Så jeg begynte å jobbe med det – å finne verdi. Alle mennesker har verdi. Selv om du ikke vet hvor den er, har du vært glede for et annet menneske på et eller annet tidspunkt.»
Gjennom meditasjon, pust og samtaler fikk deltakerne små glimt av lys i et ellers lukket liv.
«Når de fortalte at de kjente farger og varme inni seg, midt i alt det grå – da tenkte jeg: dette er Peace Train.»
Om å lytte
Lene understreket hvor viktig det er å lytte når man går inn i et slikt rom.
«De er ekstremt sensitive mennesker. Mange har udiagnostisert ADHD, mange har opplevd vold og overgrep i barndommen. Det er ikke for alle å meditere dypt i slike omgivelser – det kan vekke mye. Men pust, tilstedeværelse og det å bli møtt uten dom – det kan gjøre noe.»
Hun fortalte at hun gjennomførte meditasjonsgruppene 1,5 time hver uke i et år – helt frivillig. «Jeg gjorde det ikke for penger,» sa hun. «Jeg gjorde det fordi jeg kjente at jeg måtte.»
«Jeg vet ikke når jeg drar tilbake,» la hun til stille. «Men jeg vil gjerne. For selv om vi bare rakk å begynne, så skjedde det noe. Det var små glimt av fred – og det er nok.»
Lavterskel meditasjon – også bak murene
Lene avsluttet med en enkel, men kraftfull påminnelse:
Meditasjon handler ikke om perfekte omgivelser, røkelse og ro. Den kan skje hvor som helst – også bak murer.
Det viktigste er nærvær, pust og kontakt med noe menneskelig – i seg selv og i andre.
Som hun sa:
«Det er der Peace Train kommer inn – at du finner en slags fred i deg selv.»
Meditasjon skal være lavterskel – tilgjengelig for alle. Den kan foregå i grupper, slik som her, eller i en én-til-én-setting. For det handler til syvende og sist om det samme: "å finne veien hjem til seg selv."