Fra livskrise til fellesskap: Marit Horgens vei inn i kroppsorientert dybdmeditasjon

En jordnær inngang til meditasjon

Marit beskriver seg selv som «beina godt plantet på jorda» – med bakgrunn fra gård og mange år i Forsvaret. Samtidig har nysgjerrigheten på «noe mer» alltid vært der. Meditasjonen ble lenge holdt privat, nesten i skjul, til hun fant en tilnærming som var praktisk, konkret og forankret i kroppen.

«I dag er jeg en god blanding av å være jordnær og åndelig – og jeg starter ofte med å få folk opp av stolene for å kjenne kroppen, før vi setter oss.»

Denne kombinasjonen av det jordnære og det åndelige preger alt hun gjør. Hos Marit er meditasjon ikke noe mystisk – det er en måte å lande i kroppen på.

Når pust blir verktøy i krise

Midt i en krevende pårørenderolle da mannen fikk alvorlig hjernekreft, fant Marit fram til en praksis som bar – først for henne selv, deretter for andre. Hun forteller hvordan hun satt på Lovisenberg lindrende avdeling, da hun oppdaget informasjon om meditasjonslærerutdanningen til Audun Myskja.

«Det slo bare ned: Dit skal jeg.»

Det ble starten på en ny retning i livet. Gjennom sorgprosessen fant hun i pusten et sted å hvile, og i utdanningen et verktøy til å finne seg selv på nytt.

«Jeg måtte finne meg selv igjen – hvem er jeg nå? Jeg har aldri vært alene i livet før.»

Kroppsorientert meditasjon og «Interosepsjon»

Der meditasjon tidligere handlet om «å sitte stille», oppdaget Marit kraften i kroppsorientert fokus: bevegelse, bevisst pust og sanseoppmerksomhet.

Hun bruker begrepet interosepsjon – evnen til å registrere og forstå kroppens indre signaler.

Å vende oppmerksomheten innover, legge merke til pust, puls, varme eller spenninger, blir et anker for nærvær og en nøkkel til regulering.

«Folk flest trenger å kjenne etter hva som rører seg på innsiden – det er nøkkelen til regulering.»

For mange av deltakerne hennes har dette vært en helt ny inngang til meditasjon – en kroppslig vei inn i ro og tilstedeværelse, der kroppen ikke bare er et sted å sitte stille, men et aktivt sanseorgan for bevissthet.

Slik bygger hun en økt:

• Myk oppstart i bevegelse for å «vekke» kroppen
• Kort pustende meditasjon
• Litt teori som lander i erfaring
• Deling/refleksjon i par
• Hovedmeditasjon (ca. 15–20 minutter)
• Oppsummering og hjemmepraksis

Fra idé til fulle kurs på Harestua

Da venner utfordret henne til å «kjøre et kurs», satte Marit opp fem kvelder à én time. Hun markedsførte ikke «meditasjon» som noe mystisk, men tilbød verktøy mot tankekjør, stress og for bedre kontakt med kroppen. Kurset ble fulltegnet på halvannen dag – med deltakere fra 16 til 85 år.

Hun ga mye service: e-post før oppstart og mellom samlingene, tydelige beskrivelser av øvelser og egne lydfiler etter hver samling. Tilbakemeldingene var tydelige: Kroppsfokuset gjorde verktøyene anvendelige i hverdagen. Én time ble for lite – flere ønsket mer.

Videreføring: samarbeid og fellesskap

Neste kurs, «Jeg trener Hjerne», ble arrangert i samarbeid med Harestua Medisinske senter – et sted mange i bygda allerede hadde kjennskap til.
For dette kurset satte Marit en kursavgift på 1200 kroner, og hele beløpet ble donert til Hjernesvulstforeningen – et formål som står henne nært etter hennes manns sykdom.
Den meningsfulle forankringen gjorde at flere meldte seg på, også noen menn denne gangen. Opplegget var fortsatt lavterskel, praktisk og strukturert, med fokus på pust, kropp og enkel hverdagsnær meditasjon.

Meditasjonsgrupper som modner over tid

Parallelt startet Marit en liten fordypningsgruppe hjemme i stua – en «salong» for nærvær. Rammene var enkle og tydelige: punktlig oppstart, ingen utenomsnakk, vann på bordet og stillhet som felles språk.

Når været tillot det, la gruppen inn gående meditasjon i naturen – over myk mose, langs stier og under trær – med alle sansene åpne.
Disse øktene ble etter hvert et møtested for både stillhet, refleksjon og fellesskap.

Å lede grupper: trygghet, rytme og «hanke inn»

Med lang erfaring fra lederutvikling understreker Marit at god gruppeledelse er mer enn «god stemning». Hun balanserer passe tydelig ledelse med mye plass til deltakerne.

«Jeg leder med tydelige rammer – og stor plass til deltakerne.»

Hun «hanker inn» når samtalen sklir over i utenomsnakk eller ren teori – med varsom hånd og respekt for sårbarhet. Slik blir rommet trygt nok til at folk faktisk kjenner etter, ikke bare snakker om meditasjon.

Prinsippene hennes:

• Klare rammer: tid, sted, format, forventninger
• Psykologisk trygghet: vi snakker fra egen erfaring – ikke om andre
• Felles rytme: stillhet, pust og enkle øvelser alle mestrer
• Nærvær før ord: kroppen først, begrepene etterpå
• Skånsom fasilitering: korte innhentinger når praten «deflekterer» innoverarbeidet

Om «gruppeenergi» og resonans

Marit beskriver hvordan en gruppe som puster og erfarer sammen ofte finner en felles rytme – en kvalitativ opplevelse av resonans. Hun peker på klassiske gruppeperspektiver (som felt-tenkning i sosialpsykologi) og på at noen miljøer utforsker fysiologisk synkronisering i grupper.

Uavhengig av teori er erfaringen den samme: Når vi er stille sammen, skjer det noe som løfter praksisen for alle.
Hun beskriver denne opplevelsen som et felt som dannes mellom mennesker – et rom av gjensidig åpenhet og trygghet som gjør at gruppen «resonerer» i takt.

Hva deltakerne sier

• Kroppsfokuset gjør øvelsene konkrete og lette å bruke
• Pusten roer hodet før «tankene roer seg selv»
• Stillhet i fellesskap gir mot til egen praksis
• Lydfiler og oppfølging på e-post hjelper dem å holde rytmen

Meditasjon som lavterskel praksis

Marits arbeid viser hvor enkelt og tilgjengelig meditasjon kan være. Det trenger ikke store ord eller spesielle rammer – bare et rom for nærvær, pust og oppmerksomhet.

Gjennom kurs, grupper og individuelle møter legger hun vekt på at meditasjon skal være lavterskel og praktisk, en ressurs alle kan ta i bruk i hverdagen.
Noen finner trygghet og energi i fellesskapet, slik som i kursene hennes, mens andre foretrekker en mer én-til-én-setting der oppmerksomheten kan rettes mot egne behov.

Uansett form handler det om det samme: å vende tilbake til kroppen, pusten og det øyeblikket som alltid er her – nå.